GPS-POSISJON (EU89): 11.3541569, 59.72293129
DATERING: Jernalder
VERNESTATUS: Automatisk fredet
Bygdeborg.
1969: Praktisk talt hele kollens øvre del er befestet med mur. Bare den høye, stupbratte NV- og V-pynten og bratthenget opp fra stranda i NØ er naturlig vernet. N-sida av kollen er nokså høy og bratt, men lar seg likevel lett bestige flere steder og er forskanset med 3 kortere, avbrutte murer. På de andre sidene er overgangen mellom kollen og terrenget omkring ikke så brå: Mot SV og S faller terrenget jevnt av, så kollens avgrensning mot S blir uklar.Heller ikke mot SØ er kollen “frittstående”: Bare en liten NØ-SVgående forsenkning i terrenget skiller “Slottet” fra en noe lavere kolle i SØ. Selve borgplatået er bratt og nokså forrevent: Fra alle kanter stiger terrenget mot kollens høyeste punkt: En naken, spissbergknaus i området Ø-ligste del. Stigningen er sterkest fra NØskrenten, mens fallet fra toppen ned til stupet i NV er langt og noe slakere. Muren blir derved liggende langt nede i hellinga på alle sidene unntatt i Ø. Mot toppen er terrenget nokså forrevent med en del nakent fjell og noe løs stein i dagen, og den sparsomme vegetasjonen er spredte furuer, osp, bjørk og einer, foruten ris og lyng i revnene. Lavere i hellinga møter en storvokst gran med gras og lyng i skogbunnen. I N-hellinga en del NØ-SV-gående bergskorter. I S-hellinga lar muren seg følge sammenhengende fra V-pynten i ca 100m mot ØSØ opp mot kollens SØ-hjørne der høydeforskjellen mellom muren og kollens “fot” er lavest. Materialet i muren er mindre bruddstein av en rødaktig skifer, til dels skiveformet. Muren er lav og bred, nokså mosegrodd og enkelte steder sterkt utrast nedover skråningen i opptil 7m’s br. Et par steder er det svært lite igjen av den, men gjennomgående er den ca 3m br og ca 0,5m h. Ved kollens SØ-hjørne ligger svært mye stein ned mot og i forsenkningen i terrenget SØ for kollen. Herfra beskriver muren en svak bue i N-lig retning på bergkanten på kollens Ø-side, først ca 8m mot NØ, dernest svinger den mer mot N mot bratthenget på NØ-sida. Her på Ø-sida er den bygd av noe større bruddstein med innslag av stor oppreist rundkampog er ca 2m br. Nærmest bratthenget er stein oppmurt nede i fjellrevnene på Ø-sida av kollen. Oppmuringen er dels gjort nokså langt nede i skjæringene i den forrevne skråningen. De 3 kortere murene i N-hellinga er alle NV-SØ-orientert og ligger lavt i hellinga i tett granskog. Den Ø-ligste er ca 20m l og temmelig bred med en del stein nedrast nedover skråningen. En tilsvarende kort mur, 11m l ligger omtrent midt på N-sida av kollen og i samme høyde som den Ø-ligste. Den V-ligste er 12m l og strekker seg fram mot stupet på NV-sida. Den ligger noe høyere i skråningen. M.h.t. vannforsyning til bygdeborgen er det naturlig at en har tydd til det store Måstadtjernet. I Ø-skråningen, nedenfor forskansningen, er en 2m br snorrett murrest synlig, nærmest som brulegning omtrent i bakkenivå. Murresten kan følges ca 15m fra kollen i Ø-lig retning mot tjernet, men når ikke helt fram til vannkanten. Den kan ikke være noen naturlig steinsamling i terrenget, men har muligens vært ledd i en slags forskansning mellom kollen og tjernet. Det er tenkelig at inngangen til borgen har vært på N-sida der muren ikke er sammenhengende. Kant i kant og NNØ for stien N for “Slottet” ligger en forhøyning i terrenget som overveiende synes å være steiner der løs stein omkranser en liten fjellknatt, ca 5m h. (Det synes som en størrefjellknaus er sprengt i stykker.) Mye av steinen er av samme rødbrune bergart som muren på “Slottet” er bygd av. Ca 10m V for knatten som raker opp i steinura, synes steinen å ligge som en ca 2m br mur i bakkenivå fra den bratte S-skrenten opp for stien. Den lar seg følge i NNV-SSØ-lig retning ca 14m, for det meste under store trær, og svinger dernest mer Ø-lig. Dette “steinarsenalet” kan være minner om noe av den industrielle virksomhet i Stiklagrenda i forrige hundreår. Opplysningene om bygdeborgen ble gitt av Josef Møllebak og Jens N. Bolstad. 30.09.2016: PEG & JaBe: “Slottet” befart i fint klart høstvær. Alt virket intakt,og alle konstruksjonselementer som ble beskrevet i 1969 er fortsatt erkjennbare i terrenget. Dette dreier seg neppe om en bygdeborg i ordete tradisjonelle betydning og gir mer inntrykk av et lett fortifisert millitært støttepunkt.